torsdag 25. september 2014

Vill etter roser og høstløk

"Er det greit vi kommer innom om ti minutter?", spurte nettopp en bekjent som ringte meg på mobilen. Da er det greit å kunne raske med seg sesongens roser og gladioler fra hagen, og knytte jutegarn rundt sulamitten:
Det er noen fordeler med å være glad i hagearbeid. Nå er hagen full av septembers vakreste vekster. Den store dahliaen i buketten er den velkjente Café au lait, som her er satt sammen med gladiol Violetta, og en rosa navnløs gladiol, diverse erteblomster, hvit Cosmos Purity og Austin-rosen Evelyn. Under er erigeron, bakkestjerne på sitt fineste, sådd fra frø i mars i år:
Et bredt teppe av limegrønne tobakksplanter, med hvite høstanemoner og lilla sommerfuglbusk svevende over seg. I forgrunnen kjempeverbana og den kanadiske rosen Martin Froebisher.
Som du kan se, holder vi på å legge grus til en grusplattform i hagen. Foran grusen står to store bed.
"Høyest elsker jeg septembergult, morgener med duggvåt spindelvev, tankeløse dager uten strev." 
- Alex. Smith 

søndag 21. september 2014

ROSENS TALL

60 cm er tallet for dybde, når du skal grave hull til rosene. (Jfr boken "Verdens vakreste roser", the American Rose Society 2006).
Historiske roser i juli: Nuits de Young, Louise Odier og Tuscany Superb. 
Roser får kraftige pælerøtter, i likhet med løvetannen. Derfor trenger de å plantes et sted der det er dypt og godt jordsmonn. Noen klatreroser kan til og med få røtter så lange som flere meter.


Men jordsmonn alene er ikke nok for at rosene skal trives.

6 er tallet for antall soltimer. Sør- og vestvendte plasseringer er perfekte for roser. Nord er ikke stedet man bør velge.
Gerberose.
Den engelske foredleren David Austin sier nord ikke egner seg for rosedyrking, og øst er slett ikke bra. (Jfr. "Old Roses", David Austin 2013). Sør og vest i hagen er det jo også lunest og varmest for oss mennesker, og det er der det er deilig å sitte.

Roser liker nemlig ikke jord som er tung av vann, som den ofte er i skyggen, og de liker ikke å konkurrere med trær og kraftige busker om vann og næring (Austin 2013).

Det fins unntak, noen roser tåler mer skygge enn andre. Men da vil de vokse seg mindre kraftige, bli noe nakne ved roten, og blomstre dårligere (Ifølge the American Rose Society.)

Min kjøkkenhage ligger mot sørøst, og er ikke ideelt plassert hverken for grønnsaker eller roser. Der har jeg likevel plassert de gule og orange rosene mine, som aller nådigst har fått plass innenfor hagens grenser. Alle de vakreste (etter min mening) er plassert i syd og vest: De blekrosa, historiske, mørkelilla, de engelske hvite, og varmrosa står alle i de deilige sydlige og vestlige områdene av hagen.

PS: Hvis det absolutt ikke fins noe slikt dypt sted i hagen som har 60 cm jord, kan du bygge opp et bed med kanter, og fylle på jord.

PPS: Husk ikke å plante roser der det før har stått roser. Alle rosedyrkere advarer mot det, på grunn av jordtretthet. Må du likevel gjøre det, så bytt ut jorda på stedet der det før har stått roser.

søndag 7. september 2014

Bukett av blomster sådd fra frø

Elin i bloggen "I hagen ved skauen" har publisert en vakker høstbukett i dag som sin helgeglede, og det inspirerte meg til å vise frem litt sammenrask av høstblomstrende asters.
Disse rosa, hvite og blå astersene har mamma og jeg sådd sammen av frø i vår. Frøene er bestilt i England. Slike store asters er nemlig ikke så lette å finne som frø her i landet foreløpig. Jeg har ikke lyktes i å finne dem i salg her i Norge. Kanskje det blir lettere å få tak i dem neste frøsesong. 

Dette innlegget er min helgeglede, etter utfordring fra Vivis hagerom.

onsdag 3. september 2014

Kjøkkenhage i miniatyr

Rosa fargefest foran den gamle, uinnredede lekehytta. Her i barnas bed, blomstrer cosmos "Double Click Rose Bon Bon". En rosa gladiol, navnløs, skyter i været i det ville bed:
Den er bundet opp av grener til støtte. I grønnsakshagen har artisjokken "Violet" blomstret. Tro det eller ei, under dekke og med en lun vinter har den overvintret fra i fjor:
Artisjokk er så raffinert av utseende. Ikke uventet brukes den mye i franske kjøkkenhager. Den er lett å få til å så, i slekt som den er med tistler. Men den krever masser av gjødsel. Og det er nødvendig å forspire den.
Kjøkkenhagen vår er delt inn i små trerammer, med grusganger imellom. Jeg kan bare anbefale en slik løsning. Enten du har liten plass, eller som meg: Har stor hage, men ikke så mye tid til å luke, er det arbeidsbesparende å dyrke på denne måten. Det er mer overkommelig å luke i de små trerammene. Og ugresset begrenses veldig.
Her blomstrer gule ettårige solhatt, "Goldilocks". Jeg har masse blomster i kjøkkenhagen, og i år har jeg testet ut endel gule sorter. Under er selvsådde dahlia, som nok er for gule for min smak. Flere sorter skal testes neste år.

søndag 24. august 2014

Lag bukett av egen avl / #helgegleder

Vivis hagerom har på gang en fotoutfordring, #helgegleder, og her er mitt bidrag. Denne buketten har lyst opp mitt hjemmekontor siden fredag. Den består av sammenraskede blomster fra hagen: Rosa kornblomst, grønn zinnia, rosa Queen of Sweden, grønn revehale (amarant) og erteblomstranker. Bli gjerne med og del dine helgegleder.

fredag 22. august 2014

R O S E R for høstsesongen

Stanwell Perpetual er en av de sterkeste, lengstblomstrende roser man overhodet kan tenke seg. Den gir høsthagen et løft. Med sine blekrosa blomster og olivengrønne bladverk er den vakker på en kunstnerisk, inspirerende måte.  
Skjønnheten hos Queen of Sweden ligger ikke bare i "rosens navn" - selv om det i dette tilfellet åpenbart må være ytterst salgbart. David Austin-rosen Queen of Sweden er sterk, også i nedbør og vind i august. Den er på mange måter ukuelig, og gjenblomstrer som om høsten er dens yndlingsårstid. Dens styrke er omvendt proporsjonal med det yndige utseendet. 
Den er så lett å få til, og samtidig så vakker, at jeg tar hatten av for Skaperen. Ikke egentlig for David Austin, men for skaperen med stor S.

mandag 18. august 2014

Sommerblomster som sår seg selv

Det er en fantastisk stor glede, når vakre blomster man har sådd til hagen det ene året, plutselig kommer opp igjen helt av seg selv! Uten anstrengelse, har disse velduftende, såkalte tobakksblomster (Nicotiana), valgt å så seg selv like ved garasjen:
I fjor hadde jeg arbeidet med å så disse ettåringene innendørs i mars, før jeg møysommelig plantet dem ut i bedet. I år - ja, i år plutselig bare sto de der. Duften var like intens og sommerlig, fargene likeså. Det er i alle fall helt sikkert at jeg ikke trenger å kjøpe disse frøene igjen til neste vår. 
Hjelp gjerne til med selvsåingen, ved å knipse av modne frøkapsler, og drysse ut i bedet. Siden garasjebedet mitt er ett av hagens mest værutsatte, vil jeg minne meg selv på å strø noen av frøene også i hagens mer lune bed. Der vil de åpenbart, nesten med garanti, selvså seg også til neste år, og glede oss med sin søte duft og sine herlige tutti-frutti-farger.